Starten på Græsdal, en strevsom historie!

Publisert den 18.12.2015 av Græsdal Glass AS

Kjell Græsdal startet i lære hos O. Ellingsen & Sønn i Ålesund som 15-åring i 1947. Han var ansatt på glassliperiet der de slipte glassdisker, skuffefronter og håndslipte fasettglass til dører og vindu. Han var også rundt i Ålesund og reparerte knuste ruter, tok mål og ­monterte glassplater som beskyttelse på salongbord med edle ­tresorter. En kuriositet, men jeg husker han fortalte at de som håndverkere ikke fikk benytte hovedinngangen i de mer ­velstående hjem i byen. De måtte pent benytte kjøkkeninngangen der hushjelp og ­andre tjenere hadde inngang.

I 1956 fikk han hjelp av sin svigerfar med en liten beskjeden startkapital, da han startet opp i Spjelkavik under navnet Græsdal Speil & Glassliperi. De første årene drev han virksomheten fra en kjeller i et bolighus noen få meter fra der virksomheten drives nå, men flyttet etter hvert inn som leietaker i Spjelkavik Samyrkjelag der slakter Osdal og Esso-Hans drev ­virksomhet på andre siden av vegen. Det var i mange år smått med penger og han var ­derfor i alle år redd for å låne penger og satse på å vokse. I 1970 flyttet han i ­Fremmerholen øst for dagens bilforretninger. Hans kone Borghild var nok sterkt medvirkende både i denne flyttingen og i andre utviklingstiltak. Hun tok handelsskole i voksen alder og kunne hjelpe til med regnskap, ­kalkulasjon og holde orden på økonomien.

De første årene var det lange og strevsomme dager og et totalt annet samfunn enn det vi i dag kjenner. Telefon var behovsprøvd, og etter en tids søknad fikk han omsider tilgang med eget kallesignal. Den gangen kunne signalet være ringetone med to korte og en lang, eller tre korte osv. Siden kom telefon med nummerskiver, der du kunne vite at det var til deg når den ringte. I ­starten benyttet han sykkel. Når han skulle ut på oppdrag, la han papir ­mellom glassene og på kanten nede rundt håndflaten. Verktøykassen (glasskjærer, en liten ­hammer, glassmakerstift, kitt og kittkniv) hadde han bak på bakasjebæreren. Så syklet han ut på oppdrag med glasset i venstre hånd og styrte med høyre hånd på grusveier rundt om til ulike steder i ­Spjelkavik. Etter hvert fikk han tak i en varebil – en Ford Thames jeg mener å huske den var (om lag som vedlagte bilde).

Virksomheten var i stor grad basert på leveranser til møbelindustrien. Han sandblåste og slipte skyvedører til bokhyller og reoler, laget diskplater til gullsmedforretninger og andre som hadde behov for å vise produktene fram under en diskplate. Etter hvert ble møbelbransjen industrialisert og da tapte han i konkurransen mot industrialiseringen. Han måtte finne andre produkter og gikk i større grad over til innsetting av glass i koblede vinduer. Så tok trevarefabrikkene over innglassingen selv og da ble det fokus på blyinnfattet og messing­innfattet glass som på 70-80 tallet stod for en stor del av ­omsetningen.